«Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs.» – Søren Kierkegaard
Når en interessent ikke tror på prosjektet – og ikke sier det åpent – ender de opp med å sabotere det passivt: de utsetter beslutninger, deler ikke viktig informasjon og skaper mistillit i teamet.
Og det er ikke bare utmattende ... det kan også ødelegge prosjekter og forhold.
Fordi det ikke er nok å bare si ja.
I komplekse prosjekter ligger den virkelige risikoen sjelden i tallene: den ligger i menneskene som sier ja, selv om vi innser for sent at det var et nei.
I vårt tilfelle, hvor vi bare får betalt hvis vi gjennomfører prosjekter med hell, er det enda viktigere å oppdage disse «nei»-ene i tide.
Og jeg lurer på hva som ligger bak disse «ja»-ene som egentlig er «nei»-er? Blant annet kan jeg tenke meg grunner som disse:
🔹De ønsker å innhente informasjon uten å forplikte seg.
🔹De frykter at vi vil oppnå bedre resultater enn dem.
🔹De ønsker ikke å konfrontere avgjørelser i organisasjonen sin.
🔹De prøver å utvanne ansvaret sitt uten å si det direkte.
Selv om Kierkegaards sitat gir mening, tror jeg at den virkelige utfordringen ligger i hvordan man skal gå videre:
🔹Hvordan skaper vi rom der tvil kan uttrykkes på en betimelig måte?
🔹Hvordan kan vi lære å bedre lese de «ja-ene» som egentlig ikke er ja-er?
Fordi til syvende og sist er det mest verdifulle vi mister når det ikke er klarhet ... tid. Og ingen – verken enkeltpersoner eller bedrifter – bør tillate seg å kaste den bort.
